Hvorfor måler PISA elevenes ferdigheter i lesing, matematikk og naturfag?
Da planene om PISA tok form på 1990-tallet, ønsket OECD en internasjonal prøve som omfattet sentrale ferdigheter som elevene får bruk for i arbeidslivet. Lesing ligger til grunn for læring i alle fag, og det er også grunnleggende viktig for samfunnsutviklingen at mange elever innehar gode matematiske og naturfaglige ferdigheter.
Hvorfor er skriveferdigheter og historiekunnskaper utelatt fra PISA-undersøkelsen?
PISA tester bare et lite utvalg av de ferdighetene som elever bør tilegne seg på skolen. At for eksempel skriveferdigheter er utelatt fra PISA-undersøkelsen, betyr på ingen måte at PISA nedvurderer betydningen av å kunne skrive godt. Problemet er at det er for vanskelig å måle skriveferdigheter på tvers av språkgrenser og landegrenser. På den samme måten er det umulig å lage en rettferdig prøve som måler elevenes kunnskaper i et fag som historie, for en stor del av elevenes kunnskapsmengde er knyttet til nasjonale forhold.
Hvordan kan man sammenligne landene når landene har ulike læreplaner?
PISA undersøker elevenes generelle ferdigheter i lesing, matematikk og naturfag, for å finne ut hvor godt elevene kan anvende sine kunnskaper og ferdigheter. PISA prøver ikke å finne ut om elevene har oppfylt de målene som finnes i deltakerlandenes nasjonale læreplaner, for fagenes innhold kan variere mye fra land til land.
Hvorfor inneholder PISA-prøvene både flervalgsoppgaver og åpne oppgaver?
Flervalgsoppgaver og åpne oppgaver måler ulike sider ved elevenes ferdigheter, og derfor er det viktig at oppgavesettene inneholder begge oppgavetypene. En fordel ved flervalgsoppgavene er at det ikke er rom for skjønn når poengene for riktige svar skal deles ut. Dermed forsvinner problemet med «urettferdig» retting. En fordel med de åpne oppgavene er at elevene får vist fram evnen til å formulere egne svar uten hjelp av ledetråder.
Hvorfor blir ikke alle PISA-oppgavene offentliggjort?
Noen PISA-oppgaver er blitt offentliggjort for å gi allmennheten innsyn i hvordan prøvene er bygd opp. Samtidig blir en stor del av oppgavene hemmeligholdt, sånn at oppgavene kan brukes på nytt i senere prøver. På denne måten blir det mulig å sammenlikne resultater fra år til år. For eksempel kan vi i dag bruke PISA-resultatene til å slå fast at norske tiendeklassinger fra 1984-kullet fremviste bedre ferdigheter i lesing, matematikk og naturfag enn de norske tiendeklassingene fra 1990-kullet.
Hvorfor undersøkes bare et utvalg av de norske elevene?
Det er ikke nødvendig å undersøke alle elevene i et årskull for å skaffe til veie pålitelige resultater. Ved den forrige PISA-undersøkelsen i Norge ble det trukket ut 4500 elever for å si noe om landets 59.000 15-åringer. Til sammenlikning blir om lag 1000 personer spurt når meningsmålingsinstitutter lager partibarometre for å si noe om 3,5 millioner stemmeberettigede nordmenn. Når PISA foretar et tilfeldig uttrekk av norske elever, kan vi være svært sikre på at utvalget er representativt.
Deltar tospråklige elever og spesialelever i PISA-undersøkelsen?
Både tospråklige elever og spesialelever kan delta i PISA-undersøkelsen. Det er lærerne ved den enkelte skolen som avgjør om den enkelte 15-åringen kan delta i PISA-undersøkelsen, med utgangspunkt i felles retningslinjer for alle landene som deltar. For eksempel kan flyktninger som har oppholdt seg kort tid i Norge, bli fritatt fra undersøkelsen, mens elever som nylig har flyttet fra Danmark til Norge, kan bli bedt om å være med.
I land som har egne skoler for spesialelever, kan hele skolen bli trukket ut til å delta i undersøkelsen. Lærerne ved denne skolen må da avgjøre hvilke av elevene som kan gjennomføre undersøkelsen. Det er ikke riktig at andre land skjermer spesialelevene sine mer enn hva Norge gjør: Hvis et land forsøker å unndra for mange av elevene sine fra å delta, kan dette landet i verste fall bli ekskludert fra hele PISA-undersøkelsen.
Kan noen land jukse seg til gode resultater?
I utgangspunktet har de enkelte deltakerlandene svært lite å tjene på juks. Dersom et land kommer ut med et feilaktig resultat, vil skolefolk i dette landet kunne trekke feilaktige konklusjoner som kan være til skade for elevene.
PISA har innført strenge rutiner for å gjøre undersøkelsen så pålitelig som mulig. Hovedkontoret for PISA trekker ut hvilke skoler og hvilke elever som skal delta i undersøkelsen, slik at enkeltland ikke kan velge ut sine antatt beste skoler og sine antatt beste elever. De nasjonale PISA-miljøene er videre forpliktet til å oppbevare elevenes prøvehefter og spørreskjemaer i ett kalenderår, for at forskere fra andre land skal kunne etterprøve poenggivningen.
Er vi sikre på at våre elever har prestert sitt beste under prøven?
Etter at PISA-prøven er gjennomført ved den enkelte skole, rapporterer kontaktpersonen ved skolen om eventuelle uregelmessigheter til PISA Norge. Til nå har PISA Norge mottatt svært få rapporter om slike uregelmessigheter. Heller ikke fra rettekorpsene som kontrollerer alle de besvarte oppgaveheftene, kommer det mange signaler om at elevene ikke tar oppgavene seriøst. Hovedinntrykket er snarere at elevene har vist engasjement og prøvd å gjøre sitt beste.
Hvorfor blir ikke resultater for enkeltskoler og landsdeler offentliggjort?
PISA Norge offentliggjør bare resultater på nasjonalt nivå. Tallgrunnlaget er rett og slett for spinkelt til at PISA Norge vil gå ut med resultater på fylkesnivå og skolenivå. Dessuten er det viktig for PISA Norge at flest mulig skoler takker ja til å delta i PISA-undersøkelsen. Hvis PISA Norge hadde offentliggjort resultater, kunne skoler blitt skremt fra å delta.
Enkelte andre land, som Tyskland og Canada, offentliggjør resultater på delstatsnivå. I disse landene deltar langt flere elever i undersøkelsen enn det som er tilfellet i Norge.
Hvilke land deltar i PISA?
Til PISA-undersøkelsen i 2012 er 67 land påmeldt, og for første gang vil under halvparten av deltakerlandene være OECD-medlemmer. For å få være med i PISA må søkerlandene dokumentere at de klarer å gjennomføre prøven etter de forskriftene som PISA har utarbeidet.
Hva betyr ordet PISA?
PISA er et akronym. Forkortelsen står for Programme for International Student Assessment, altså et internasjonalt forskningsprogram som måler elevenes ferdigheter. PISA har ingenting med den italienske byen Pisa å gjøre ...
Hvilke land får være med i PISA-undersøkelsen?
Opprinnelig var PISA en undersøkelse som var ment for medlemslandene i OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling), det vil si forholdsvis rike i-land. Men veldig raskt meldte flere land sin interesse. I PISA 2000 deltok 32 land. Til PISA 2009 var 63 land påmeldt. Blant de sist innslupne PISA-medlemmene er Panama og Shanghai (Kina).
Land som ønsker å delta i PISA-undersøkelsen, må garantere for at gjennomføringen skjer etter de strenge retningslinjene som er fastsatt. Den retten deltakerlandene har til å ekskludere elever som bør få slippe prøven, gjelder for maksimalt 5 prosent av de uttrukne elevene. Også andre årsaker kan føre til at elever ikke er til stede i prøvelokalet på prøvedagen, men det er likevel et krav at 80 prosent av de uttrukne elevene må gjennomføre prøven. Videre må minst 85 prosent av de uttrukne skolene delta.
Hva er historien bak PISA?
På 1990-tallet grodde det fram et ønske blant OECDs medlemsland om å skaffe til veie informasjon om skoleungdommens ferdigheter og om kvaliteten på de nasjonale utdanningssystemene. PISA ble offisielt opprettet i 1997 og har hovedkontor i Australia. Den første internasjonale undersøkelsen ble gjennomført i år 2000, og undersøkelsen skal gjentas hvert tredje år.
Hva er det som er så spesielt med PISA?
PISA er den største internasjonale undersøkelsen av 15-åringers ferdigheter i skolesammenheng. Det er et viktig poeng at undersøkelsen gjennomføres på et tidspunkt da de fleste elevene er i ferd med å avslutte den obligatoriske grunnutdanningen. På den ene siden gir undersøkelsen godt grunnlag for å sammenlikne utdanningssystemer på tvers av landegrenser. På den andre siden gir undersøkelsen solide fakta om de ungdomskullene som snart entrer arbeidslivet.
Noe annet som særmerker PISA-undersøkelsen, er at oppmerksomheten rettes mer mot ferdigheter enn mot faktakunnskaper. Vektleggingen av ferdigheter henger sammen med synet på livslang læring: Hvis elevene har gode ferdigheter i lesing, regning og naturfag, er det sannsynlig at elevene vil klare seg bra i videre studier og i arbeidslivet.
Forteller PISA oss hvordan man kan skape en god skole?
Nei. PISA-undersøkelsen gir oss data om elevenes ferdigheter i ulike land, ikke noen oppskrift på hvordan man skaper en god skole. Resultatene kan inspirere forskere og skolefolk til å se hvilke grep som blir tatt i andre land, men siden deltakerlandene har ulike utgangspunkt, er det er naturlig at datamaterialet gir opphav til litt ulike konklusjoner fra land til land.
Hva slags informasjon blir samlet inn i forbindelse med PISA-undersøkelsen?
Hvert tredje år blir om lag 4500 norske tiendeklassinger trukket ut til å delta i PISA-undersøkelsen. Disse elevene får to klokketimer tilå besvare et oppgavehefte og tre kvarter til å besvare en spørreundersøkelse. Opplysningene fra oppgaveheftet og spørreundersøkelsen blir senere koblet sammen, for å finne ut hva som kjennetegner elevene på de ulike prestasjonsnivåene.
Et eget skolespørreskjema sendes til de skolene som deltar i PISA-undersøkelsen. Rektorene svarer her på spørsmål om for eksempel budsjett, lærertetthet og undervisningsmetoder.
Er det noen forskjell på PISA-undersøkelsen og de nasjonale prøvene fra Utdanningsdirektoratet?
Ja, forskjellene er mange. For det første gjennomføres PISA-undersøkelsen bare hvert tredje år, mens de nasjonale prøvene fra Utdanningsdirektoratet gjennomføres hvert eneste år. PISA-resultatene kan brukes til å sammenlikne ulike årskull med hverandre, mens de nasjonale prøvene foreløpig ikke kan brukes til å si om elever lærer mer enn før. For det andre gjennomføres PISA-undersøkelsen bare ved et utvalg av de norske skolene, mens de nasjonale prøvene gjennomføres hvert eneste år - ved alle barneskoler og ungdomsskoler i landet. PISA-undersøkelsen gjør det altså mulig å sammenlikne land, mens de nasjonale prøvene gjør det mulig å sammenlikne fylker, kommuner og skoler. For det tredje tilbakeføres resultatene fra de nasjonale prøvene til hver enkelt elev, mens elevene som deltar i PISA-undersøkelsen, aldri får vite hvor godt de har svart. En fjerde forskjell er at elevenes lærere selv kan være med på å gi poeng på de nasjonale prøvene, mens oppgaveheftene i PISA-undersøkelsen blir vurdert ved Universitetet i Oslo.
Hva betyr egentlig poengene på PISA-skalaen?
Den gjennomsnittlige poengsummen for OECD-landene ble i den første PISA-runden satt til 500 poeng både for naturfag, matematikk og lesing. Om lag 67 prosent av elevene i undersøkelsen vil oppnå mellom 400 og 600 poeng, mens opp mot 96 prosent vil oppnå en poengsum mellom 300 og 700. Gjennomsnittsverdien for hele OECD-området kan endre seg. For eksempel kan nedgangen i lesing fra 500 poeng i 2000 til 492 poeng i 2006 tyde på at 15-åringenes leseferdigheter har gått noe tilbake i hele OECD-området i løpet av denne seksårsperioden.
Hva sier det oss at Finland fikk 76 poeng mer enn Norge på naturfagundersøkelsen i 2006?
Det kan være til hjelp å vite at PISA har definert seks prestasjonsnivåer i naturfag, og at avstanden mellom hvert nivå er satt til 74,6 poeng. De seks prestasjonsnivåene i PISA kan et stykke på vei tilsvare den seksdelte karakterskalaen i Norge, så forenklet kan man si at finske 15-åringer i gjennomsnitt ligger et helt karakterpoeng høyere enn norske 15-åringer i naturfag.
En annen forenklling går ut på å gjøre om den gjennomsnittlige poengdifferansen til skoleår. Et røft anslag kan gå ut på at 40 poeng på PISA-skalaen utgjør et skoleår. Hvis dette regnestykket holder, ligger norske 15-åringer nesten et halvt skoleår bak svenske 15-åringer, et helt skoleår bak 15-åringene i Australia og nesten to skoleår bak 15-åringene i Finland.
Les mer: FAQ på PISAs internasjonale hjemmesider (engelsk)